Dagen jeg innså at jeg ikke er supermann!

6. februar 2008. Akershus universitetsykehus.
Jeg sitter og holder kona mi, Tone i hånda. Hun er 28 år og døende.

Tone har vært syk de siste fire årene, hun har kreft. Det har vært fire utfordrende år, fire forferdelige, men også fire fantastiske år. Vi har vært ekstremt nært på både livet og døden. Nedturene og oppturene har vært mange.

Tone har vært igjennom tre store operasjoner, 57 cellegiftbehandlinger og 8 forskjellige typer cellegift. Dette er bare overskriftene. Det sier veldig lite om alle tankene, smertene, våkenettene, komplikasjonene og frykten.

Jeg har vært supermann! En soldat på jobb, en bauta, motivator, koordinator, administrator og støttespiller.

Nå holder jeg kona mi i hånda og venter på at hun skal dø.

Tone og «supermann» i USA, oktober 2007.

Idet hun trekker pusten for siste gang, jeg reiser meg opp, skrur av oksygenet og setter meg ned igjen, merker jeg at alles blikk nå er på meg.

Det er som om hele verden kollapser. Skuldrene mine faller noe som føles som 150 hakk. Det er ingen jeg lenger skal beskytte, holde oppe, eller være sterk for. Jeg føler meg som et bløtt lite dyr. Jeg er utslitt, og på det mest sårbare jeg noensinne har vært. Jeg føler meg så langt ifra supermann som det er mulig å komme!

I tiden, månedene, årene som fulgte lærte jeg noe viktig. Ja, jeg lærer egentlig fremdeles. At virkelig styrke ligger i å våge kjenne på smerte og sårbarhet. Ikke la seg skremme. Ikke flykte. Ikke late som. Men tørre å stå i det. Kjenne på redsel og usikkerhet, men ikke la seg stoppe. Ikke engang la seg bremse eller begrense.

Jeg lærte at det handler om å være et helt menneske. Og om å leve livet i fulle farger. Jeg lærte at tøffe gutter også gråter. Og at det å bli sett på som sterk kan være forbanna vanskelig når du trenger å være svak.

Ikke prøv å være supermann, men ta ansvar og vær den du er, der du er, med det du har. Det er mer enn godt nok. Det krever både mot og styrke å stå stormen av når livets råeste følelser river og sliter i deg.

Ansvarlig hilsen
Espen O. Simonsen

Følg meg på Facebook, Snapchat, Podcasten Snakk Om! og Gjør en forskjell AS