Jeg lar dem aldri vinne!

Ungene altså. Jeg har aldri latt dem, og jeg kommer aldri til å la dem vinne!

Jeg er så heldig at jeg får lov til å være pappa for to tvillinggutter som nå nærmer seg 16 år. Jeg har vært i livet deres siden de var 7, og vi har alltid konkurrert, slåss og herja ganske vilt. Men jeg har aldri latt dem vinne, og det er jeg veldig takknemlig for nå.

Ikke bare har jeg gitt alt for å ta dem, jeg har også brukt alle fordelene jeg har hatt med å være større, tyngre og sterkere for alt det er verdt. Ja til og med tjuvtriks, som å spenne bein eller dytte dem ut av balanse når vi for eksempel har løpt om kapp.

Jeg har alltid gitt alt for å slå dem, og det kommer jeg til å fortsette med!

Oppsiden har de begynt å smake på nå.

Som nevnt nærmer de seg 16, og det er ikke til å legge skjul på at de begynner å slå meg både i det ene og det andre. Jeg gjør fortsatt alt jeg kan for å forhindre det. Heldigvis er jeg fremdeles litt sterkere, selv om det nok ikke varer så mye lenger nå før de tar meg også der. (En bieffekt er faktisk at det gir meg en motivasjon til å trene, bare for å ha mulighet til å ta dem så lenge som mulig). Poenget er at de vet de aldri har fått noe gratis. Derfor tror jeg også det smaker enda bedre for dem når de nå begynner å utkonkurrere meg.

Der og da gir jeg nok uttrykk for at jeg hater å tape for dem. Men egentlig så elsker jeg det. Jeg blir stolt langt inne i hjerterota av at de aldri har gitt opp, men gitt gass, og nå begynner å se resultatene. Og er det ikke egentlig litt det det handler om da? Å fostre opp, utdanne og støtte noen til å bli bedre enn deg selv.

Nå handlet dette selvfølgelig kun om én av mange arenaer, den fysiske. Men jeg kan ikke noe for det, jeg digger å se de vokse opp til å bli menn!

Ansvarlig hilsen fra Espen O. Simonsen

Følg meg på Facebook, Snapchat og Gjør en forskjell AS

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *